Catherine Ashton ble i 2009 utnevnt til EUs første High Representative of the Union for Foreign Affairs and Security Policy. Ashton ble valgt av Det europeiske råd i enighet med Kommisjonspresidenten og godkjent av Europaparlamentet. Hun vil være en av visepresidentene i Kommisjonen og leder av Rådet av utenriksministre (Foreign Affairs Council).
En av hovedoppgavene er å få på plass en organisasjon som skal ha ansvar for EUs utenrikspolitikk, som blant annet inkluderer dialog med tredjeland og å representere EUs synspunkter i internasjonale fora.
Tidsplanen for den nye tjenesten er foreløpig som følger:
- Mars/april: EUs utenriksministre debatterer Ashtons forslag til EEAS
- Tjenesten i drift fra juli/august?
- 2012 Første statusrapport fra EEAS
- 2014 Evaluering av EEAS med muligheter for å endre vedtaket fra 2010
Det spekuleres på hvem som eventuelt blir utnevnt til de øverste stillingene i EEAS. Pr. i dag jobber rundt 1650 ansatte på det utenrikspolitiske område i EU. Disse kan være utgangspunkt for EEAS-staben, som så gradvis fylles ut med nye ansatte. På sikt ventes EEAS å omfatte rundt 5000 ansatte, som rekrutteres blant Kommisjonens tjenestemenn, fra Rådssekretariatet og medlemslandenes utenrikstjenester. De ansatte skal også representere geografisk spredning. De eksisterende drøyt 130 delegasjonene blir EUs ambassader.
Europaparlamentet har kommet med innvendinger mot forslaget, spesielt med tanke på toppledelsen og hvem som skal vikariere for Ashton. "The idea that unelected civil servants can stand in for Ashton will be totally unacceptable to this parliament" ifølge The Parliament magazine 23. mars 2010. Derimot stiller Parlamentet seg positivt til løfte om åpenhet rundt budsjett/regnskap og skisse til kontakt mellom Parlamentet og de 136 delegasjonene, etter hvert ambassadene.
Nye medlemsland som Polen, Ungarn, Slovakia og Tsjekkia bekymrer seg for at de "gamle" medlemslandene kaprer de viktigste stillingene, og dermed også vil styre prosessene rundt den nye utenrikstjenesten. De advarer om at det i verste fall kan føre til at noen land mister både interesse og innflytelse, og dermed øker avstanden mellom EUs utenrikspolitikk og nasjonal utenrikspolitikk. De ber derfor om en grundig prosess rundt oppbyggingen av tjenesten.
Mye er ennå ikke på plass, og noen grenseoppganger i forhold til andre EU-institusjoner er uklare. Utviklingshjelp, utvidelse av EU og klimapolitikk kan bli områder Kommisjonen ikke gladelig gir fra seg.
Medlemslandene skal fortsatt ha sin egen, nasjonale utenrikspolitikk, og EUs ambassader skal samarbeide med nasjonale ambassader.
Catherine Ashton har allerede fått kritikk for manglende handlekraft, blant annet fra Sveriges Carl Bildt og Storbritannias David Miliband. Samtidig ber altså medlemsland om at prosessen rundt oppbyggingen av tjenesten ikke går for fort. Utfordringene står i kø for Ashton.
Etter Lisboatraktaten skal nasjonale utenriksministre ikke lenger delta på EU-toppmøter som tidligere. Finlands Alexander Stubb samlet noen av EUs utenriksministre i midten av mars for å snakke om hvordan de kan bidra i EUs nye utenrikspolitiske landskap og med EUs nye rolle. Ashton var også til stede her.
I Norden:
De nordiske utenriksministrene møttes i København tidligere i mars for å snakke om mulig nordisk samarbeid om sikkerhets- og utenrikspolitikk, som et tillegg til EUs politikk.
I Sverige har Urban Ahlin og Göran Färm fra Socialdemokraterna uttrykt bekymring for utviklingen av EEAS. De spør om EU er i ferd med å flytte fokus fra bistand og sivil krisehåndtering til økt militært fokus.
Virkninger for Norge:
I regjeringens notat om Lisboatraktatens virkning for Norge står det på s. 27: "Siden Norge og EU ofte har sammenfallende syn på utenrikspolitiske spørsmål, kan et styrket EU internasjonalt være i Norges interesse. Når det gjelder mulighet for påvirkning av den faktiske politikk som EU velger å føre, vil en mer fellesorientert utenrikspolitikk kreve sterkere innsats fra norsk side for å bli hørt. Et styrket EU på det utenrikspolitiske område vil bidra til at EUs tyngde globalt øker. De rent organisatoriske endringer vil i seg selv gi beskjedne utslag for Norge og våre konsultasjonsordninger med EU. Ved etablering av en egen EU-utenrikstjeneste, vil dette kunne innvirke på norske utenriksstasjoners kontakter med EUs medlemsland i tredjeland. Det gjenstår å se hvordan endringene vil bli gjennomført i praksis."
