Det svenske finanskriseutvalget har kommet med sin første
delutredning om Att
förebygga och hantera finansiella kriser, SOU 2013:6.
SOU-en beskriver og vurderer den svenske håndteringen av
krisen fra 2008 og framover, ser på hva som ble gjort i Sverige og hva som kan
forbedres, analyserer rollefordelingen mellom ansvarlige myndigheter og
institusjoner (myndighetene, Riksbanken, Riksgälden,
Finansinspektionen), diskuterer prinsipper for et
bankkrisefond og ser på hvordan informasjonsutveksling, også av hemmeligstemplet
informasjon, kan bli bedre.
Utvalget mener at regjeringen og Riksbanken
reagerte raskt og hensiktsmessig og slår fast at krisen ikke rammet
skattebetalerne. Et sentralt problem var at selv om ansvarlige aktører
overvåket sine respektive sektorer, manglet et overordnet tilsyn som
overvåker de store linjene i det finansielle systemet.
Utvalget anbefaler at Finansinspektionen og Riksbanken får
ansvar for makrotilsyn og at det etableres et makrotilsynsråd der myndighetene
sammen med frittstående eksperter samarbeider om forebygging av tilsvarende
kriser. Rådet bør se på hva som utgjør en systemrisiko, hvilke verktøy man
trenger for å overvåke/analysere mulig risiki og hvilke tiltak som eventuelt bør tas i
bruk.
Stabilitetsfonden
og insättningsgarantifonden
bør slås sammen til et bankkrisefond, som finansieres gjennom en «insättningsgarantiavgift»
og en stabilitetsavgift.
En god oppsummering av krisen i Europa og verden for øvrig
er et sitat fra s. 95 i utredningen: «Förtroendet tar vid där kunskapen tar
slut». Krisen viser hvor viktig tillit er for at det finansielle
systemet skal fungere godt.
SOU-en på nesten 700 sider er en grundig gjennomgang av hvordan sentrale svenske institusjoner taklet finanskrisen sammen og hver for seg, den er systematisk bygget opp og godt skrevet slik at den også kan leses med stort utbytte av ikke-økonomer.
