EU-domstolen mener at krav om bosted i den den svenske loven om gjeldssanering er i strid med retten til fri bevegelighet for arbeidstakere. Ifølge Eurorett nr 19/2012 kan den norske loven om frivillig eller tvungen gjeldsordning for privatpersoner indikere at et tilsvarende bostedskrav på søknadstidspunktet også gjelder i norsk rett.
Saken gjelder en svensk statsborger, Ulf Kazimierz Radziejewski, som drev et behandlingshjem i Sverige. I 1996 gikk det konkurs. Radziejewski har bodd og arbeidet i Belgia siden 2001. Han søkte i 2011 gjeldsordning i den svenske Kronofogden, men fikk avslag ut fra at bosted i Sverige er et vilkår ifølge den svenske loven om gjeldssanering.
EU-domstolen slår fast i sin uttalelse at enhver nasjonal bestemmelse som hindrer eller avskrekker en unionsborger fra å søke arbeid i et annet medlemsland, utgjør en hindring for arbeidskraftens bevegelighet. Bosettingskravet var derfor i strid med Traktaten om den europeiske unions virkemåte (TEUV), artikkel 45.
Den svenske regjeringen hadde vist til tre forhold for å begrunne at bostedskravet likevel kunne opprettholdes, blant annet at et slikt krav var nødvendig for å kunne samle inn, undersøke og etterprøve opplysninger om skylderens økonomi og personlige forhold. EU-domstolen anså at det i prinsippet var legitimt for et medlemsland å ville kontrollere en skyldners økonomiske og personlige forhold før en gjeldssanering ble innvilget, men fant imidlertid at bosettingskravet i saken gikk ut over hva som var nødvendig for nå dette målet. EU-domstolen tilbakeviste derfor denne begrunnelsen, i likhet med de to andre begrunnelsene som ble anført.
